Ultraløping – En reise utover maratonens grenser
Av Caroline Heggelund-Berg
Hvordan i all verden havnet jeg her, på startstreken for ultraløp på Hell?
For svært spesielt interesserte, tenkte jeg da jeg ett år tidligere hørte om ultra-og backyard-løping. Nå sto jeg sammen med en horde slike, full av spenning og motivasjon.
Interessen for løping fikk jeg i min hjemby Tromsø, ikke minst inspirert av Alf B.Dahl som i en alder 68 satte norgesrekorten for menn 65-68 år med tiden 2:59:17. Hans viktigste råd for løpeglade var: Meld deg inn i en løpeklubb!
I Trondheim ble Bratsberg Friidrett min klubb. Det tok ikke lang tid før jeg ble kjent med andre løpeglade damer og fant min “løpevogn». To av dem hadde erfaring med backyard. Og høy på “runners high” etter målgang av Oslo Maraton 42 km med en smågodtpose i fanget på et hotellrom, endte det i en påmelding til Hell Backyard Ultra.
Dette er ultraløping
Ultraløping er en form for langdistanseløping hvor distansen overstiger den klassiske maratondistansen på 42,195 kilometer. Vanlige ultradistanser inkluderer 50 km, 100 km og 100 miles (161 km), men det finnes også løp som varer i 24 timer, 48 timer og enda lenger. Løpene kan foregå på asfalt, grusveier eller i ulendt terreng, og noen av de mest kjente ultraløpene inkluderer Western States 100 (USA), Spartathlon (Hellas) og norske løp som Bergen Ultra og Hornindal Rundt.
Med et motivasjonsnivå høyere enn Mount Everest, hører jeg startskuddet, og vi er i gang med Hell Backyard Ultra 2025. 6,7 km, ny start hver klokketime. Man er ute av løpet hvis man ikke starter neste runde i tide, eller ikke klarer å fullføre en runde på en time. Jeg noterer alle tips som prates om blant ivrige deltagere, hold ned farten, ikke stress. Som ivrig mosjonist og med en løpeglede som har økt i takt med “40-årskrisen” har man lyst å bikke frem i skoen og la det stå til, men ikke i dette løpet, da ryker du fort på en smell. Jeg er nysgjerrig på motivasjonen til mine konkurrenter, så jeg krysser litt frem og tilbake i løypa for å slå av en prat. Det er topp stemning i køen av løpere.
Derfor løper vi ultra
For mange handler ultraløping om mer enn bare fysisk utholdenhet. Det er en mental og emosjonell utfordring hvor man tvinges til å konfrontere sine egne grenser – og ofte sprenge dem. Der maraton ofte handler om fart og prestasjon, handler ultra i stor grad om å mestre smerte, motivasjon og strategisk næringsinntak. Mange ultraløpere tiltrekkes også av fellesskapet i miljøet, nærheten til naturen og følelsen av å være en del av noe som går dypere enn tradisjonell konkurranseidrett.
Dobesøk og næring
Nå er det overskyet, men varslet forbereder oss på solskinn. Holder vi ut til kvelden, ryktes det om en nydelig solnedgang over Trondheimsfjorden.
Før vi vet ordet av det har vi passert første runde. Vekselvis grus og asfalt. Jeg er på vei opp til Trudvang der mål og campen er. Stemningen er på topp. Som de fleste løpere har erfart, blir det hyppige dobesøk, og strømmen av ivrige løpere som styrter mot doen etter hver runde kan minne om en sti med ivrige arbeidsmaur. Det kan virke som mange legger opp rundene sine slik at tiden i camp gir 15-20 min pause før fløyten varsler 3-2-1 minutter før start, så er vi i gang igjen.
Litt påfyll av lange karbohydrater og væske står på menyen. Jeg er heldig som har en mann som står klar med polarbrød og pålegg varierende mellom nugatti og brunost. Før starten inntok jeg havregrøt og peanøttsmør. Etter tre runder ute i løypen venter det 123-havregrøt til lunsj. Runden før lunsj var tung, et motivasjonsdropp som fikk meg til å lure på hvorfor i alle dager jeg hadde meldt meg på. Dette var den tyngste runden i alt 15 runder og det ante meg at det var blodsukkeret som spilte meg et puss. Etter inntak av lunsj er motivasjonsnivået stigende.
Ernæring og utstyr
Ultraløp handler ikke bare om å løpe – men også om å spise. Kroppen kan ikke lagre nok energi til å holde seg i gang i ti–tjue timer uten påfyll, så mat-strategi blir en nøkkelfaktor. Mange bruker sportsdrikker, gels og barer, men i lengre løp kan det være lurt å tenke langsiktig. Mageproblemer er en av de vanligste årsakene til at folk bryter ultraløp. Jeg går for langsomme karbohydrater(som havre, grovt brød, linser, brun ris, poteter, quinoa) disse brytes ned saktere enn raske karbohydrater. Det gir en jevnere blodsukkerkurve, og dermed mer stabil energi under lange økter. Det reduserer risikoen for energidumper og følelsen av å “gå tom” tidlig i løpet. Mange ultraløpere sliter med magen (mageknip, diare, oppkast) på grunn av store mengder raske sukkerkilder (geler, cola, sportsdrikk). Ved å inkludere langsomme karbohydrater (risboller, poteter, havrevafler, havrekjeks, brødskiver), får du energi som er snillere mot magen. Lange karbohydrater gir stabil energi, bedre fettforbrenning, mindre mageproblemer og klarere hode. Under selve løpet må de ofte kombineres med raske karbohydrater (f.eks. gels, sportsdrikke, cola) for å dekke det høye akutte energibehovet. Mange topp-ultraløpere legger derfor opp en miks: langsomme karbohydrater i bunn, raske karbohydrater i topper. Men dette må selvfølgelig tilpasses individuelt og det er lurt å teste ut dette i god tid før konkurransedagen.
Utstyr varierer med løpets karakter.I fjelløp kreves det ofte sekk med obligatorisk utstyr: klær, hodelykt, førstehjelpsutstyr og mat. Sko med godt grep er viktig i teknisk terreng, mens man i asfalt-ultra fokuserer mer på demping og komfort.
Nå slår jeg følge med Christine Berger, Bratsbergs egen ultraløpdronning. Jeg hadde lagt merke til at hun nylig hadde vært i Italia og deltatt i Chianti Ultra Trail by UTMB der hun løp dag og natt og stoppet klokken på imponerende 122 km! Etter at klokken gikk tom for strøm da hun passerte 90 km, uten gps, måtte hun løpe resterende kilometer på rå vilje, nynnende på barnesanger mens hun navigerte mot mål uten digitale hjelpemiddel ifølge hennes egen racerapport på instagram. Denne prestasjonen har krevd mengder med trening og oppbygging av erfaring. Som hun selv sier, vi er mange raringer i denne byen, det begynner å bli godt etablerte ultraløpermiljøer i Trondheimsregionen. Noen er til og med så ivrige at de øver på nattløp, ikke bare ute i skogen, men på mølle med nettmøter slik at de kan ha selskap.
Trening og forberedelse
Å forberede seg til et ultraløp krever både mengde og smart planlegging.
Treningsukene kan inneholde alt fra rolige langkjøringer og sti-turer til styrketrening og restitusjonsøkter. For de som kommer fra maratonløping, krever ultraløping en tilvenning til lavere intensitet over lengre tid, og en stor del av treningen vil være i “pratetempo”.
Noen nøkkelpunkter i treningen:
• Langturene blir enda viktigere: De fleste ultraløpere løper ukentlig langturer på 3–6 timer, ofte i terreng.
• Back-to-back økter: To lange økter på rad (for eksempel lørdag og søndag) for å trene på å løpe med slitne bein.
• Styrketrening og stabilitet: Spesielt viktig for terreng-ultra, der beina må tåle mangetimers påvirkning på ujevnt underlag.
• Mental trening: Løpere bruker teknikker som visualisering, målsetting og mental forberedelse for å håndtere de mørke stundene i løpet.
Runde 7 på Hell kalles “pizzarunden”, da har man passert ultradistansen og kan feire med pizza i mål. Det feires og det blir en hvil på 10 minutter i stolen etter toalettbesøket er unnagjort. Matlysten er ikke på topp, så det er en investering i å ha support som har gjort klar mat og væske mellom rundene. Det er lurt å skifte til tørre klær underveis i løpet.
Risiko og restitusjon
Ultraløping er ikke risikofritt. Slitasjeskader, overtrening, energisvikt og mageproblemer er vanlige utfordringer. Restitusjon etter et langt ultraløp kan ta uker, og det anbefales å ta en gradvis og tålmodig vei tilbake til full trening.
Det er også viktig å lytte til kroppen underveis både i trening og konkurranse. Noen ganger vil det rette være å bryte, selv om det sitter langt inne. En moden ultraløper vet at langsiktig helse trumfer kortsiktig prestasjon.
I en verden preget av tempo og kortsiktighet, tilbyr ultraløping en motvekt: langsom fremdrift, langvarig fokus og en dypere forbindelse til naturen – og til seg selv.
I en verden preget av tempo og kortsiktighet, tilbyr ultraløping en motvekt: langsom fremdrift, langvarig fokus og en dypere forbindelse til naturen – og til seg selv.
Når klokken nærmer seg 21.00 får vi beskjed om at refleksvest og hodelykt er påbud på neste runde. Dette er og et veiskille, for her takker mine to løpevenninner for laget og det gjør dagslyset å! Bratsbergløper Kari Hanne Gjeilo og Trude Westgård har nådd målet sitt med 12 runder! Det har vært motivasjon i å dele denne dagen med dem. Mørket senker seg og det er færre løpere i løypa. Jeg kjenner at jeg må jobbe med hodet, mørket er ikke min favoritt kombinert med hodelykt, det minner meg om en viss film tilbake i ungdommen – The Blair Witch Project.
Det hjelper å booste musikk på øret og tenke at det ikke er langt igjen. Selv om det gjenstår en halv maraton i distanse for å nå målet på 15 runder. Mitt ivrige snakketøy har tatt kveld, så de tre rundene som gjenstår blir i eget selskap med underholdning på ørene.
Denne sommeren har det vært fokus på løpetrenden og den økende interessen for lange løp. Langdistansedronningen Ingrid Kristiansen har uttalt at Tiktok-trenden med ultraløp kan gjøre at treningen bikker over fra sunt til usunt. Kristiansens styrke ligger i hennes erfaring – hun har selv vært gjennom års utholdenhetstrening på høyt nivå og vet hva som tåles – og hun formaner med god grunn. Samtidig er det viktig å anerkjenne at motivasjonen for ultraløping hos mange kan være dypere enn «likes»: personlig utfordring, frihet, naturopplevelse og mestring. Det vi virkelig bør ta med oss, er at bærekraftig ultraløping krever balanse: gradvis opptrening, tilstrekkelig restitusjon og næring – og et bevisst forhold til hvem du følger og hva du ønsker å oppnå. Løpegleden bør alltid være drivkraften, ikke et ytre press. Da Kristiansen nylig kritiserte ultraløping som «dumt» og helseskadelig, satte hun fyr på en allerede levende diskusjon. Er ultraløp en berikende livsstil med fellesskap og naturopplevelser, eller er det et usunt jag etter prestasjon og status i sosiale medier? Sannheten ligger nok, som ofte ellers, et sted imellom.
Kristiansen peker på flere potensielle problemer
Ekstreme treningsmengder: Løpere som presser seg til 40–80 km daglig, risikerer skader, feilernæring og utbrenthet.
Ungdomspress: Trenden kan fange unge løpere i et mønster av overdreven trening, som går utover sosialt liv og allsidig utvikling.
Sosiale medier: Influenserkulturen bidrar til å idealisere ekstreme treningsvaner uten faglig forankring.
For Kristiansen var maraton «ekstremt nok». Hun ser ultraløp som en helserisiko snarere enn et sunnhetstegn.
Ultraløpernes perspektiv
På den andre siden finner vi løpere som Synne Myhre, Iver Anton Kronstad og Kevin Ramsfjell, som løfter fram ultraløp som noe positivt:
Fellesskap og mestring: Mange beskriver ultraløp som en reise mot mental styrke, naturkontakt og sterk sosial tilhørighet.
Balanse og tilpasning: De understreker at gradvis oppbygging, riktig ernæring og Restitusjon kan gjøre ultraløp til en sunn aktivitet.
Livsstilsvalg: Flere unge løpere hevder at alternativet for mange er stillesitting eller festing – ultraløp gir en annen retning.
Forsknings- og ekspertperspektiver
Forskning og fagmiljøer bidrar også til å nyansere bildet:
Idrettsmedisin: Flere studier viser at høye treningsmengder kan gi økt risiko for stressfrakturer, hormonforstyrrelser og langvarige belastningsskader dersom restitusjon og næring ikke ivaretas.
Psykologiske effekter: Samtidig viser forskning at ultraløp kan styrke mental utholdenhet, motstandskraft mot stress og bidra til bedre psykisk helse – forutsatt at treningen oppleves selvvalgt og meningsfull.
Helsegevinster: Langvarig, moderat utholdenhetstrening er godt dokumentert som positivt for hjerte- og karsystemet, men det finnes en grense hvor «mer» ikke nødvendigvis betyr «bedre».
Sosiale dimensjoner: Eksperter peker også på betydningen av fellesskap. Ultraløp organiseres ofte som kollektive opplevelser, hvor støtten mellom deltakerne er vel så viktig som sluttiden.
Nyanser og refleksjon
Kritikken og forsvaret av ultraløp peker begge på legitime sider:
Ja, risikoen er reell. Uten riktig oppfølging kan ekstreme treningsmengder skade både kropp og psyke.
Ja, gevinsten er reell. For de som tilpasser treningen og lytter til kroppen, kan ultraløp være en kilde til vekst, mestring og glede.
Debatten avdekker et større spørsmål: Når blir idrett helsefremmende, og når bikker den over i prestasjonsjag? Her har både trenere, helsepersonell, løpere og samfunn et ansvar for å løfte fram balanse, kritisk refleksjon og langsiktig helse.
Ultraløp er verken helseskadelig per definisjon eller en garantert vei til styrke og glede. Som så mye annet i idrett og liv, handler det om motivasjon, tilpasning og balanse. Kristiansens advarsler er viktige, men like viktige er stemmene som minner oss på fellesskapet og naturopplevelsene som ultraløp gir.
Kanskje kan den polariserte debatten nettopp inspirere til mer kunnskapsdeling, større rom for nyanser – og en løpekultur som dyrker både helse og glede, støttet av forskningsbasert innsikt og erfaringsbasert klokskap.
Klokken går fort på Trudvang og ved midnatt takker jeg for meg med 15 runder og 100,5 km. Det var en vanvittig bra opplevelse med et fantastisk bra opplegg som HELL Ultraløpklubb organiserte. Selv om kroppen skriker etter TLC (tender loving care) ved midnatt er mestringsfølelsen stor og gleden over å ha gjennomført er enorm!
Det som er imponerende er at dagen etter løper de enda! Børje Cato Moen vinner førsteplassen med 40 runder!(268KM). Etter noen elleville prestasjoner i sommer sikter han mot VM 2026. Tone Klevan leverer et solid resultat på damesiden med 36 runder!(241,2km) Jeg tar av meg løpecapsen for det!
Min egen ultraløpreise blir bare mer og mer interessant, hva er det som kan motivere oss mennesker til å drive med ultraløping? Jeg har trent og løpt så lenge jeg kan huske, løpetreningen har inntil de siste årene bestått av “lapskaustrening”, med manglende struktur og plan. Etter at treningen ble satt mer i system, har løping virkelig blitt gøy! Som småbarnsmor må jeg trene smart og planlegge øktene slik at de passer inn i en ellers hektisk hverdag. Øktene kan tas som transportetapper og mens barna er på fritidsaktiviteter selv. Dette har gitt meg mer energi og mer motivasjon. Søvn og ernæring er viktige brikker for å lykkes, noe som krever selvdisiplin. Det er vel mange som opplever at de timene etter barna har lagt seg er egentid. Klokken går alt for fort og spiser av timene som bør bli brukt til søvn.
Tenk at for noen år siden var alle distanser over 17 km helt utenkelig. Jeg så på slike lengder reservert eliten. Nå kan jeg ta en halvmaraton-økt før jobb og fungere helt fint resten av dagen. Å oppleve en slik progresjon gir ny motivasjon og ikke minst påfyll av endorfiner.
For meg er konklusjonen klar, ultraløping er mer enn en idrett – det er en utforskning av kroppens og sinnets yttergrenser. Det krever forberedelse, tålmodighet og respekt for både distansen og naturen. Men belønningen er stor: mestring, eventyr og en følelse av frihet som få andre idretter kan tilby. Hvis du har løpt maraton og lurer på hva som ligger bortenfor, kan ultraløping være neste steg. Ikke nødvendigvis for å løpe fortere – men for å løpe lenger, dypere og med mer mening.
Jeg vil helt klart delta på flere ultraløp og backyard-konsept. Dette ga mersmak, til tross for en ufrivillig pause i normal løpstrening denne sommeren på grunn av skade. Det jeg har savnet mest i den perioden er langturene og det sosiale rundt løpingen.
Etter opplevelsen på Hell har jeg reflektert over hvilken verdi ultraløpingen har for meg. Det handler ikke nødvendigvis om å vinne, men om å delta, mestre, og oppleve. Det er en sport hvor prestasjon måles mer i motstandskraft enn i minutter per kilometer.
Ultraløping i Norge
Norge har et voksende ultramiljø, og de norske løpene speiler vår varierte og krevende natur. Løp som Rondane 100, XREID, Telemarks Tøffaste og Nordmarka Ultra Challenge tiltrekker både norske og internasjonale løpere. Terrenget er ofte teknisk og brutalt, men gir fantastiske naturopplevelser som belønning.
Norske ultraløpere markerer seg også internasjonalt. Navn som Simen Holvik og Therese Falk har levert prestasjoner i verdenstoppen. Falk har blant annet satt nordiske og nasjonale rekorder på 24-timers løp og representerte Norge i VM.
Topp 10 Ultraløp i Norge
(basert på deltakelse/popularitet, med arrangørmåned der det er kjent)
Ecotrail Oslo – Mai
Romeriksåsen på langs – Juni
Lofoten Ultra-Trail – Slutten av mai / begynnelsen av juni (uke 22)
UltraBirken – Juni
Styrkeprøven Rett Vest – August
Muruvik Backyard Ultra (regnes også som ultraløp) – September
Backyard Ultra Sandefjord (også Backyard-format) – Oktober
Nøsen Hundreds – August
Sandnes Ultratrail – September
Skogvokteren Ultra – Mai
Topp 10 Backyard Ultra-løp i Norge
(“Last One Standing”-format, med arrangørmåned)
Randaberg Backyard Ultra – August
Muruvik Backyard Ultra – September
Backyard Ultra Sandefjord – Oktober
Backyard Ultra Stavanger – September
Hell Backyard Ultra – April
Nærsnes Backyard Run – September
Backyard Ås – September
Langhus Backyard (Resized) – August
Ekeberg Backyard Ultra – Mars
Trondheim Backyard Ultra – August